Om vi på Nordmøre har slitt i 300 år på klippfiskarbeid og alt som hører med, så finnes det dokument om et slit til fjells som er på samme stadiet, om ikke verre. Røros kobberverk ble drevet fra midt på 1600 tallet til 1953, der malmen ble tatt opp med håndmakt og diverse innretninger langt inne i fjellet. Et flott museum med modeller som er i drift finnes i Bergstaden.

Fra inne i museet der smelthytta er bygd opp inne i hallen fra anlegget som brant i 1975.

Vannet ble pumpet opp i flere nivå akkurat som det blir i Atlanterhavstunnelen.De visste også den gang at det ikke går an å suge opp vann høyere en 10 meter.

Fra inne i gruvemuseet. Til venstre er laget et komplett tverrsnitt av Olavsgruva 13 km fra Røros med alle maskiner og pumper.


Detalj fra inne i modellen. Det var hester og vannkraft som drev innretningene. Opptil 500 meter lange overføringer i tre og tau var laget opp fra elva og til gruvene.

Kopperbarre fra skipsvrak utenfor Nordhordaland  fra 1766. Kopperen ble vanligvis utskipet fra Trondheim. Slike barrer er også funnet av dykkere og fjernet fra skipsvrak utenfor Gåskjæra på Smøla. Sannsynligheten er stor at det er Røros-kopper det dreier seg om.

Enorme slagghauger liggger utenfor smelthytta og minner om 300 års industri her 700 meter over havet.

I Røros museum er Der Führer til stede og babler i vei på sitt eget språk ifølge oppslag.

Røros kirke fra 1780 er bygd på penger av initiativ av Peder Hiort som styrte kobberverket. Med inntektene av kobberdriften kunne 8 slike kirker ha vært bygd dette året. Det sier litt om lønnsomheten.

Forøvrig er styreren Hiort balsamert og ligger her i full mundur med sin familie i sitt egne kapell på baksiden av kirken. Selve hovedkirken er under renovering og åpnes ikke før i 2010. Røros er utnevnt til Verdensarvsted, og er helt spesiell med sin bystruktur og eldgamle bebyggelse langt inne på viddene.