Av Per Ingvar Risholm, Sandøya
Veien som binder Molde til Kristiansund via Averøy, heter FV 64. Her fyker ambulanser over atlanterhavsbruene med pasienter mellom de to fylkessykehusene, og her står UP’n og venter på deg i 50-sonen på Kårvåg. For oss ute i øyene begynner ikke sivilisasjonen før vi er inne ved Hoset-krysset og dermed FV 64, og fra her gjelder det at speedometeret viser et tilnærmet samsvar med skiltingen. – Eller for å ta det den motsatte vei: når man blinker seg ut fra FV 64 på Hoset-skiftet og tar fatt på veien utover, da befinner man seg raskt ute i et trafikalt hillbilly-land, som et Nordmøre’s Tanzania med dyreliv i vernede områder.
Det sagnomsuste Hoset-skiftet er utgangspunktet for reisen inn i Hendamyrene.
Da denne en mil lange veien ble strukket over Hendamyrene på 60-tallet, samt oppføringen av de nødvendige bruspenn, da ble det slutt på rutebåtforbindelsene, og alt som kunne krype og gå, alle mine onkler og tanter, de skaffet seg umiddelbart et kjøretøy samt sertifikat. Og da de fikk utskrevet dette borte ved Wilh. Dalls vei, stakk de direkte på biltur ned til Oslo. Sindige fiskerskippere dro ratt og snakket med surklende snadde i munnviken om kongen og krigen mens mor skjenket sylsterk kaffe fra termosen der de kjørte Karl Johans gate i retning slottet som om de kom indre skipsled i kystnære farvann og holdt godt babord for grønt på lykta i hovedstadens mange lysregulerte gatekryss. Og i Sinsenkrysset fulgte de en stødig kurs, rett over til dit de skulle, og viste således etter godt sjømannsskap de øvrige fartøyer hvilke hensikter man hadde, og så var det å begynne på Gudbrandsdalen. Når de vel hjemme ble spurt om hvordan det var å kjøre i hovedstaden, så husker jeg at svaret alltid var: Neida, det er ikke noe problem det. 
Averøysk villmark i Hendamyr-arkipelet.
Da de øvrige øyer og tettsteder noe senere fikk sine veier tilknyttet Henda på tidlig 70-tallet, var det for folk fra disse egnene naturlig nok bare å tilpasse seg den allerede eksisterende trafikk som med den største selvsagthet forventet å få flyte ufortrødent uten at Sandøyingene skulle bli til sjenanse. Her gjelder altså ikke generelle vikepliktsregler. Vrient for veifarende uten kjennskap til infrastrukturens logikk. Men Statens Vegvesen er proffe og vet at tyskerne synes veiene er så smale og rare at de kjører forsiktig uansett, for Heinz Josef vil ikke ha sine medbrakte ølkasser veltende utover bak i vogna, da en norsk ølregning på Kiwi Kårvåg kan svi like mye som ei bot fra UP’n der han står gjemt inne i busskuret nede i dumpa lenger borte i veien.
Men kjære deg; la nå ikke alt dette skremme deg fra å krysse Hendamyrene for i en finværsdag å se hva synsranden skjuler der ute.
Ta all den tid du trenger, og ikke stress med dette. Det ville da være en tragedie om hyllesten til Hendamyrene skulle vise seg å ha en uheldig effekt på pulsen. Og om det nå viser seg at mitt vesle epistel ikke befinner seg innenfor rammene av den journalistikk som Brunsvikanytt ønsker å nytte, og således må betakke seg akkurat dette tilsendte skriveriet, så sitter ikke den undertegnende ute på Sandøya og har fått ramponert dagen sin.
– PS.: Mon tro hvordan det hadde sett ut på Hendamyrene om den den felles flyplassen for Krisiansund og Molde i sin tid hadde blitt lagt her. Antar at en Averøy airport nok skulle sette sin signatur på lokalsamfunnet her ute. 
Her på Hendamyrene var det planer om flyplass for Nordmøre og Romsdal.
Vi innfødte her ute hadde da jobbet i tilbringertjeneste, eller som alle slags skrankepersonell. Fra informasjonens høytalere hørte vi: “Fli-buss’n inn te bi’in står utafær, og ha gjort se klar te å færra om ei lita stund. De e færræst’n han Arne Uran så kjøre’n.”
– Også innbyggere i Kristiansund hadde merket dette, da man kunne ha lagt hele boligfeltet Torvhaugan på sørsiden og solsiden av Kvennberget som et langt mer attraktivt boligområde med nær tilknytning til RV 70 like ved. Og Bremsnes-ferga var det ingen som lenger husket hvordan den så ut, da Atlanterhavstunellen nå hadde vært nedbetalt for 20 år siden.
– Men slik gikk det ikke, og der ligger de, Hendamyrene. Det eneste du hører som går inn for landing der ute, er lyden av en spove før den faller til ro et sted ute i lyngheiene.
