Berømtheter jeg har møtt på min vei; del III.: «En kristiansunder på tur.» 

Jeg har, under tema «Berømtheter jeg har møtt på min vei», levert bare 2 bidrag, og allerede nå begynner det å butte imot med å finne kjendiser jeg har truffet. Således burde jeg ikke innlatt meg på et slikt foretak. Jeg har riktignok mottatt den hellige kommunion av pave Johannes Paul II, og gått tur ute i Kringsjå sammen med kardinal Conti, men disse er vel ikke akkurat å oppfatte som noen av vår by’s oppkomlinger. Men det er nok heller ikke denne fargerike bukett av gutter jeg nå velger å presentere, allikevel, omstendighetene omkring selve møtet med dem er kanskje noe fornøyelig, som avslutning på denne trilogien.
 Det forholder seg slik: For et par uker siden så befant jeg meg i London, og der hadde jeg en trivelig prat med Tom Ward, en av Australia’s nye og virkelig store klassiske gitarister. Dette fikk meg etterpå til å minnes en episode fra sommeren 1968 her i London, og jeg var bare 16 år den gangen jeg drev og surret omkring. Det var midt i hippie-tiden, og steder som Carnaby Street ble grundig besøkt.

  Så, en kveld, dro jeg på konsert med Pink Floyd. De var enda ikke så berømte som de skulle komme til å bli, men noen hits hadde de, også på vårt hjemlige «10 i skuddet» i radioen. Da konserten var over, og folkemengden skulle ut av den store salen, så syntes jeg dette gikk veldig tregt. Det måtte da være noen alternativer til de 2 utgangene der bak, mente jeg. Jo, der nede på ene siden av scenen, der var det en enslig dør. Den var sikkert lukket ettersom ingen nyttet den, men det var verd å prøve, og heisan, så gled døren opp. Jeg entret den, og lurte videre på hvor man skulle gå for å komme ut herfra. Jeg sluret gjennom noen korridorer og mistet etter hvert retningssansen. Det ble ikke annen råd enn å banke på en eller annen dør, og det var mange å velge i. Om folk ble sinte og kastet meg ut, ja hva så, det var jo allikevel ut jeg skulle. Men ingen svarte noen steder. Så lød prating innenfor en dør. Her prøvde jeg å kakke på – uten at noe skjedde. Jeg åpnet den sånn litt forsiktig og kikket inn. Det lå noen glorete klær på en benk, og jeg så inn i en garderobe. Det var også lyd av noen som dusjet der et sted, og jeg skrittet over gulvet i den retning. Jo så sannelig hadde Pink Floyd rukket å komme seg i dusjen. Så sto jeg der, blant 5 nakne menn som nå antakelig forventet en redegjørelse.
floshrpr
Artikkelforfatteren møtte hele Pink Floyd i dusjen på Londontur. ( Illustrasjonsbilde)

Jeg skjønte jo at å presentere seg som Per Risholm from Kristiansund – Norway, ikke var noen pangstart foran mitt nyervervede publikum som i dette tilfelle var Pink Floyd i netto tilstand. Så derfor fremsto jeg heller som Valentin Aleksejev fra Arkhangelsk i Sovjetsamveldet. Da jeg hadde vært innom Gulla på kaia og kjøpt ei jakke i litt sånn kosakk-stil, like før jeg reiste, så fikk min presentasjon med dette en slags logikk. Den ene av karene hadde nå begynt å tørke seg, og han lurte på hvordan det sto til med popmusikken i Sovjetunionen. Akkurat det visste jeg litt om da jeg hadde lest i Pop-Nytt, et slags ungdomsmagasin på den tiden, en artikkel om emnet. Og denne lirte jeg nå av meg. Hvis det skulle utgis en 45-singel hjemme i Russia, av for eks. The Beatles, så var det kun én låt, da den andre siden av skiven var tilegnet komponisten Tsjaikovski, eller noe sånt, dette som en kulturell balansering. På Pink Floyd’s oppfordring om å snakke russisk, så var jeg nå glad for at jeg hadde fulgt med i radioen når Knut Bjørnsen kommenterte skøyteløp, og det er mangt å velge i av russiske skøyteløpere, så det var bare å remse sammenhengende opp i hurtig tempo: evengi grisjin eduard matusevitsj mozahid habibulin ant antson valeri kaplan osv., og avsluttet med Ålasio Samaradio æddasat Karasjåas. Jeg følte meg rimelig trygg på at disse gutta heller ikke kunne noe utstrakt samisk.

  Men nå syntes jeg at det var på tide å finne frem en notisbok og en kulepenn, og be om autografer til å ta med over på den andre siden av jernteppet. Det ble tre stykker uten at jeg viste hvem av dem som var hvem, men jeg ble ønsket god tur tilbake til Sovjet, og jeg takket for meg, vinket farvel, og forlot garderoben. Ikke lenge etter var jeg ute på gaten.

  Kanskje ingen beretning å fortelle far når han spør om hva jeg opplevde i England. Jeg hadde da bare fått vite hva tøvete adferd som ikke er til annet enn å vekke offentlig forargelse, var for noe, og ikke var han så nysgjerrig på hvem Pink Floyd var heller. Mor så seg tilfreds bare jeg kom hjem i én del, som mødre gjør, og det kan av og til være like greit.

  Per Ingvar Risholm    


Kulturkalender fra KSU.NO

For større kalender og arrangementskategorier - trykk her